143 dager...

Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli SÅ tungt å være her borte. At det skulle være så mye drama, så mye som minte meg om 8 klasse. Minte meg om den værste tiden jeg noen gang har vært gjennom. Det er tungt, men jeg skal klare det! Jeg vet at ingen steder kan være perfekte, men jeg er så takknemlig for det livet jeg har hjemme, og de herlige personene jeg har rundt meg. Det er så utrolig mye bedre, og jeg vet hvem jeg kan stole på og ikke. Her kan ikke engang bestevenner stole på hverandre, hvordan takler de det? Det er vel akkurat det, mange takler det ikke i det hele tatt. Jeg vet at jeg må begynne å snakke mer om følelsene mine, fordi hvis jeg ikke gjør det så blir det plutselig blåst opp til så mye større enn det egentlig er. Jeg ser ikke helt hvordan folk kan være så frekke mot hverandre, og ikke minst ha så lite respekt for hverandre, men det er vel bare veldig forskjellig fra Norge til Amerika. jeg får ikke sagt det nok, jeg er så utrolig utrolig takknemlig for det livet jeg har i Norge. Selvfølgelig er det ikke perfekt, men så lenge jeg ikke trenger å leve i et mareritt eller være redd for å fortelle min bestevenn noe så er jeg utrolig fornøyd. Nå er det bare 5 månder til min kjære familie kommer bortover, og jeg gleder meg så sinnsykt. Bare tanken på det får meg til å smile. Jeg savner Norge så utrolig mye at det gjør vondt.

Bare 5 månder igjen Irene, bare 5 månder, det klarer du...