Vet du hvordan det er når noen forteller deg en dypdyp hemmelighet, som du vet de sliter med å fortelle? Det vet hvertfall jeg etter idag. Jeg skal aldri igjen si at jeg har opplevd forferdelige ting, fordi alt drama og alt det som jeg har vært igjennom er så utrolig lite i forhold til det denne personen fortalte meg idag. Jeg har fått en utrolig herlig venn i en av klassene mine, og vi snakker hver dag. Hun er rett og slett utrolig, og jeg ønsker alt det beste for henne. Idag som alle andre dager satt vi og snakket sammen, og jeg spurte hvorfor hun ikke var på skolen i går. jeg angrer ikke på at jeg spurte, eller at hun fortalte meg dette, det eneste jeg angrer på er at jeg ikke ante hva jeg skulle si. Hun begynte å hviske og stemmen hennes hørtes redd ut, plutselig begynte hun å fortelle det mest grusomme noengang. Jeg hadde null peiling på hva jeg skulle si, eller hvordan jeg skulle reagere. Jeg ville bare klemme henne og fortelle henne at jeg er her uansett hva som skjer. Jeg hater og ikke ha de rette ordene, men sånn er det vel med alle. Jeg bare håper hun får hjelp og at de andre rundt henne som har gått gjennom det samme får hjelp!
Jeg håper hun vet at jeg er her for henne, noe jeg er ganske sikker på at hun vet. Hun stoler så mye på meg at hun fortalte meg dette, på en måte setter jeg pris på det! I love that girl!