Jeg kjenner ikke meg selv igjen

Ingen dager er det sammen, ingen dager tenker jeg det samme, ingen dager føler jeg det samme. Er det noe jeg går gjennom her er det humørsvingninger, jeg kan stå opp på morningen og tenke; dette kommer til å bli en perfekt dag.. Dagen kan starte kjempe bra og fortsette akkurat som jeg vil at den skal være. men plutselig når jeg skal legge meg så har jeg en dårlig følelse i magen og jeg vil bare gjemme meg under dynen, jeg vil ikke opp neste dag for å face familien og skolen. Jeg vil ikke engang se på folkene her borte fordi jeg føler meg så dum, trist og faktisk noen ganger helt alene. Når jeg legger meg med den følelsen vet jeg at jeg ikke kommer til å sove godt, jeg vet at jeg ikke kommer til å være glad når jeg står opp dagen etter, og jeg kommer til å være så usikker på meg selv og hvordan jeg oppfører meg. Det har vært en kjempe fin opplevelse og være her borte, men jeg har også på en måte begynt å se mer ned på meg selv. Jeg har begynt å alltid tenke at det er meg det er noe feil med, at jeg er grunnen til alt det som har skjedd her. At det alltid er jeg som gjør noe dumt.. Og at det aldri er noen andre. Akkurat idag er en sånn dag hvor jeg hadde det kjempe bra på skolen, jeg lo så mye at jeg trodde jeg skulle besvime, men nå sitter jeg i sengen og vet egentlig ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Følelsene klarer ikke å roe seg, eller finne en plass i hjernen min, de bare surrer rundt oppi der akkurat som en flue i et glass vin en deilig sommer kveld. ja, jeg lengter etter sommeren, jeg lengter etter å komme hjem til folk som alltid får meg til å tro på meg selv, som alltid er der for meg når jeg tar et valg.

Noen ganger er det sunt å gråte, det er sunt å få ut følelsene sine og jeg tror ikke man burde holde det inne. Det er hvertfall dette jeg alltid har tenkt, jeg har alltid stått for det jeg føler og har alltid ment at det er viktig å snakke om det, gråte sammen med de du bryr deg om og bare ha den ene personen som får deg til å smile uansett hvor lei deg du er og som faktisk skjønner deg. Jeg savner den personen jeg alltid kan gråte med, som jeg alltid kan fortelle hva jeg føler uten at det virker som om jeg klager eller sutrer. Jeg er en blind person, og jeg er ikke ofte sur. Det eneste som virkelig får meg til å være lei meg er når personer jeg har latt bli kjent med meg, sånn virkelig kjent med meg skuffer meg og trekker meg ned. Jeg er svak for personer jeg bryr meg om, jeg er svak når det kommer til å mestre hvordan jeg føler for folk. Det er bare sånn jeg er, og jeg skulle så virkelig ønske noen her borte kunne ta meg som akkurat den jeg er. For en ting burde de ha klart, jeg dro ikke til Amerika for å forandre meg selv, jeg dro hit for å få en opplevelse for livet.. og den skulle egentlig være positivt og utrolig bra, men nå vil jeg bare komme meg hjem så fort som mulig.

Jeg bryr meg lite at jeg har fått meg kjempe mange venner hvis jeg ikke kan stole på dem og føle meg vell med dem. jeg er kjempe glad for at jeg har møtt alle de menneskene jeg har møtt, fordi de har hjulpet meg og forstå og kjenne meg selv.
Jeg er bare lei av å høre at jeg ikke er perfekt og at jeg valgte å dra til Amerika, og når jeg valgte det må JEG forandre meg for å passe inn. Fordi det er ikke sånn det burde være. Ikke ta meg feil, fordi jeg vet at det er viktig å prøve å passe inn, men det at folk forteller meg at jeg må forandre meg gjør meg skikkelig irritert. Fordi hvis de vil at jeg skal forandre meg kan de like gått snu seg og gå andre vei ut av livet mitt igjen. De er ikke verdt min tid og mine tårer.

Jeg bare hater følelsen av at jeg føler at hele meg er falsk og fake her borte, det er ikke meg i det hele tatt. Det er de gangene jeg kan være med de utrolig flotte menneskene jeg har møtt her borte som jeg faktisk kan være meg selv med, som faktisk godtar meg som akkurat den jeg er. Noen ganger skulle jeg bare ønske jeg kunne spole tilbake, fordi akkurat nå vet jeg at jeg kunne hatt det mye bedre.

Jeg vil være like lykkelig og fornøyd som jeg var på denne tiden!