Life after you are gone...

Tenk på hvordan det må føles hvis din mor dør, og det siste du sier til hun er: jeg hater deg!.. Den dagen hvor hun døde nærmer seg og så lite respekt som folk har så slenger de dritt om at moren din døde. Jeg beundrer hvordan min kjære matte venn klarer å takle dette, hvis beundrer blir det rikitige ordet. Hun er så trist, og jeg skjønner henne så utrolig godt. Det er skremmende og tenke tanken på at det kan skje hvem som helst og når som helst. Det at hun klarer å snakke om det er så utrolig, fordi hver gang så kan jeg se i øynene hennes at hun er trist, og stemmen hennes begynner å skjelve. Hun angrer så utrolig mye på at det var det siste hun sa til henne, og hun kan aldri få fortalt at hun elsker hun. Selvfølgelig tenker hun på det hele tiden, og det er ingenting hun kan gjøre med det. Det er da jeg er klar over hvor heldig jeg er som ikke har mistet noen av foreldrene mine, som har en ubeskrivelig herlig familie og et godt sted og bo. Ingen foreldre som trenger alkohol for å være greie, eller for å komme seg gjennom dagen. Jeg gruer meg til datoen moren hennes døde, fordi jeg aner ikke hva jeg skal si. Men det viktigste er vel at jeg er der for henne, så lenge hun vet at hun kan snakke med meg.... Tenk å savne mamman sin så mye og vite at man aldri får møtt henne igjen.